Ansvarlig spilling

Når vilkårene gjelder for deg

Det øyeblikket du oppretter en konto, gjennomfører din første innbetaling eller fortsetter å bruke Tortuga, aksepterer du rammene for ansvarlig spilling som beskrives på denne siden. Ingen metode kan gjøre pengespill fullstendig risikofritt, og derfor hviler ansvaret for å sette egne grenser, forstå risikoen og søke hjelp tidlig hos deg som spiller. Rammene nedenfor er ment å gjøre det lettere å beholde kontrollen før spillvanene eventuelt blir et problem.

Kontroll og grenser

Uten klare rammer har spilling en tendens til å utvide seg gradvis, både i tid og i penger. Det som starter som en planlagt aktivitet, kan uten forvarsel ta større plass enn tiltenkt og begynne å påvirke privatøkonomien, humøret eller forholdet til dem rundt deg. Derfor er det ikke et tegn på svakhet å sette seg faste grenser på forhånd – det er tvert imot selve kjernen i ansvarlig spilling.

De mest brukte verktøyene er innskuddsgrenser, tapsgrenser og tidsgrenser. En innskuddsgrense avgjør hvor mye du kan sette inn i løpet av en gitt periode, og hindrer dermed at du overfører mer enn du hadde planlagt i et øyeblikk av impuls. En tapsgrense setter et tak for hvor mye du faktisk kan tape, og beskytter deg mot å jage tapte penger i håp om å vinne dem tilbake. En tidsgrense minner deg på hvor lenge du har vært innlogget, og gjør det vanskeligere å miste oversikten over hvor mange timer som faktisk går med. Slike verktøy er ikke til for å begrense gleden ved spillingen, men for å sikre at aktiviteten forblir et bevisst valg og ikke blir en automatisk vane.

Grensene fungerer best når du setter dem i rolige omgivelser, før du begynner å spille, og når du lar dem ligge fast i en periode. Å justere en grense oppover i samme øyeblikk som du har lyst til å fortsette å spille, opphever ofte hele poenget med grensen. Om du merker at du stadig overskrider egne rammer eller føler ubehag ved å måtte forholde deg til dem, er det et tydelig signal om at spillingen er i ferd med å bli vanskelig å styre.

Vern av barn og unge

Mindreårige skal ikke ha tilgang til pengespill, verken på Tortuga eller andre steder. Det er de voksne i husstanden som har ansvaret for å beskytte mindreårige mot spilltilbudet, og dette arbeidet starter med å holde innloggingsinformasjon, betalingskort og andre betalingsmidler utenfor rekkevidde. Særlig viktig er det når flere personer deler samme telefon, nettbrett eller datamaskin, fordi et barn eller en ungdom da lett kan komme inn på en konto som allerede er innlogget.

Det holder ikke å stole på at barnet ikke finner frem. Beskyttelsen bør være aktiv: logg alltid ut etter bruk, ikke lagre passord i nettleseren på felles enheter, og aktiver eventuelle sperrefunksjoner som finnes på enheten eller hos betalingsleverandøren. Snakk også med barn og unge om hva pengespill er og hvorfor det ikke er en passende aktivitet for dem. En åpen samtale kan gjøre mer enn tekniske sperrer alene, fordi den gir barnet forståelse for hvorfor spill ikke er noe for dem.

Om du oppdager at en mindreårig har fått tilgang til spill, bør du kontakte kundestøtte så raskt som mulig og få avklart hva som kan gjøres med eventuelle innbetalinger og spillaktivitet. Jo tidligere du reagerer, desto større er muligheten til å begrense skadevirkningene.

Praktiske prinsipper for tryggere spillvaner

Noen konkrete rutiner gjør det lettere å holde spillingen på et sunt nivå. Disse prinsippene er ikke absolutte regler, men verktøy du kan ta i bruk for å bevare oversikten:

Hold spillbudsjettet adskilt fra penger til regninger og nødvendige utgifter. Bruk gjerne en egen konto eller et eget kort til spill, slik at du aldri er i tvil om hva som er satt av til hva.
Unngå lån, kreditt og raske overføringer for å fortsette å spille. Å spille for penger du ikke har, eller for penger som er øremerket andre formål, er et faresignal i seg selv.
Spill ikke under påvirkning av alkohol eller andre rusmidler. Rusmidler svekker dømmekraften og gjør det betydelig vanskeligere å overholde egne grenser.
Vær oppmerksom på om du spiller oftere enn du egentlig ønsker. Spør deg selv om spillingen skjer av lyst eller av vane, og om du gleder deg til økten eller bare gjennomfører den.
Ta en lengre pause hvis du merker at du mister oversikt. En pause på dager eller uker koster deg ingenting, men kan gi deg nødvendig avstand til å vurdere forholdet ditt til spillingen.

Disse prinsippene henger sammen, og svikt på ett område øker ofte risikoen på de andre. Den som spiller for lånte penger, er for eksempel også mer tilbøyelig til å fortsette etter tap, fordi presset for å vinne tilbake blir større.

Når bør du stoppe opp og vurdere vanene dine?

Det finnes ingen objektiv grense for når spilling går fra å være underholdning til å bli et problem, men enkelte mønstre går igjen hos dem som etter hvert opplever vanskeligheter. Vær ærlig med deg selv hvis du kjenner deg igjen i flere av punktene nedenfor:

Tankene kretser mye rundt neste spilløkt, også når du holder på med andre ting.
Du blir irritert eller rastløs når du forsøker å stoppe eller ta en pause.
Spillingen går utover konsentrasjon, søvn eller daglige oppgaver på jobb eller hjemme.
Du låner penger eller flytter på regninger for å kunne spille videre.
Nære relasjoner blir belastet av spillingen, enten gjennom konflikter, hemmelighold eller økonomiske problemer.

Jo flere av tegnene du kjenner deg igjen i, desto sterkere er grunnen til å ta et oppgjør med vanene. Det er ikke et nederlag å innrømme at spillingen har tatt for stor plass, og det er ingen skam å søke hjelp. Tvert imot er det å erkjenne problemet tidlig den handlingen som gir best utsikter til å få kontrollen tilbake.

Hva selvutestenging betyr i praksis

Selvutestenging er et verktøy for dem som har bestemt seg for at spillingen må opphøre, i hvert fall for en periode. Når du benytter deg av en slik ordning, stenger du deg selv ute fra spilling – og i mange tilfeller også fra innskudd – i et tidsrom som du selv bestemmer. Hensikten er å skape en tvungen pause som beskytter deg mot dine egne impulser i svake øyeblikk.

Det er viktig å forstå hva selvutestenging faktisk gjør, og hva den ikke gjør. Den hindrer deg i å spille hos den aktuelle operatøren, men den sletter ikke gjeld, den løser ikke underliggende økonomiske problemer, og den erstatter ikke behandling dersom du har utviklet et avhengighetsmønster. Selvutestenging er altså et første skritt, ikke en fullstendig løsning. For at den skal ha effekt, bør du kombinere den med andre tiltak, for eksempel å be noen du stoler på om å holde deg ansvarlig, å sperre betalingsmidler og å søke profesjonell hjelp.

Når utestengingsperioden nærmer seg slutten, bør du bruke tiden til å vurdere om du faktisk ønsker å gjenoppta spillingen, og under hvilke betingelser. Mange velger å forlenge utestengingen eller gjøre den permanent, og det er fullt ut legitimt. Det viktigste er at beslutningen om å gjenoppta spilling tas i ro og mak, ikke i et øyeblikk av sug eller kjedsomhet.

Hva du kan gjøre hvis spillingen tar for stor plass

Dersom spillingen begynner å kjennes vanskelig å styre, er en pause et fornuftig første steg. Å ta noen dager eller uker helt borte fra spill gir deg avstand og gjør det lettere å vurdere situasjonen med et klarere blikk. Det kan også hjelpe å snakke med noen utenfor situasjonen, for eksempel fastlegen eller en rådgivningstjeneste som er vant til å snakke om spilleproblemer. Ingen av disse samtalene forplikter deg til noe, men de kan gi deg et mer realistisk bilde av hvor alvorlig situasjonen faktisk er.

Det finnes også konkrete grep du kan ta på egen hånd, som å slette spillapper fra telefonen, melde deg av nyhetsbrev fra spillselskaper og be om å bli utestengt fra enkeltoperatører. Slike tiltak reduserer friksjonen ved å spille og gir deg flere sjanser til å angre før du gjennomfører et innskudd.

Hvordan støtte en pårørende

Det er ikke bare den som spiller som rammes når spillingen blir et problem. Pårørende opplever ofte bekymring, frustrasjon og en følelse av avmakt, og det er viktig å vite at også de har rett til støtte. Den første og viktigste handlingen er å ta problemet opp i en rolig samtale, uten anklager og uten å forsøke å kontrollere den andres handlinger. Fokus bør ligge på bekymring for den det gjelder, ikke på å vinne en diskusjon.

Som pårørende kan du tilby praktisk hjelp, for eksempel å følge vedkommende til en samtale med fastlegen eller en rådgivningstjeneste, eller å bidra til å legge en plan for hvordan økonomien skal håndteres. Du kan også oppmuntre til å bruke verktøy som selvutestenging og grensesetting, men du kan ikke tvinge noen til å endre seg. Dersom du selv opplever at situasjonen går utover din egen helse, er det ikke egoistisk å søke hjelp for egen del – tvert imot er det nødvendig for at du skal kunne være en stabil støtte over tid.

Støtte i Norge

I Norge finnes det flere pålitelige tilbud for informasjon, støtte og videre oppfølging. Hjelpelinjen er et nasjonalt hjelpetilbud for personer som opplever problemer med spill, og for pårørende. Hjelpelinjen – behandling forklarer hvilke behandlingsmuligheter som finnes og hvordan man kan komme i kontakt med hjelp. Helsenorge viser til ulike hjelpetjenester, inkludert støtte for personer med spillproblemer. Disse tjenestene er gratis og lavterskel, og du trenger ikke å ha en diagnose for å ta kontakt.

Avslutning

Målet med ansvarlig spilling er å sikre at pengespill forblir en begrenset aktivitet og ikke utvikler seg til en belastning. Tidlig refleksjon og tidlig hjelp kan ha stor betydning, og det er aldri for sent å endre kurs. Den viktigste investeringen du kan gjøre, er å være ærlig med deg selv om hvorfor du spiller, og å handle på svarene du får.